KVAM PÅ YTRE HAFSLO

 

© Arne Kvitrud, Sondre Nordheimsgate 9, 4021 Stavanger.

Dokumentet er laget i 1998, men lagt på internett 15.9.2002.

Retur

 

 

KVAM

 

Eg tru at Kvam har vore bygd samanhangande sidan før år 600.

 

Kvam er eigentleg to gardar - den indre som ligg mot Veitastrondsvatnet og den ytre som ligg mot Hafslovatnet. Dei ligg såpass nær kvarandre at eg vil tru at dei ein gong har vore ein gard. Oppdelinga må ha vore eldre enn 1300-talet då ein høyrer om indre og ytre Kvam.

 

Ein har nok hatt fleire bruk på kvar av gardane. Ut frå storleiken i 1635 burde Kvam på 1300-talet hatt ei landskyld på om lag eit hundre månadsmatabol. Kjøp og sal av eigedelar i Kvam som ein får vita om i dei dokumenta ein har teke vare på, kan berre ha vore om ein liten del av garden. Resten kan òg ha vore i eiga til dei ein kjenner utan at det var handel med dei eller strid om rettane.

 

Jon Laberg (1926) skriv at Kvam har vore som ein samlingsstad for bygda, sjølv om han ligg i utkanten og liksom bortgøymt. På garden, på ein flate, ligg ein berghaug dei kalla "Lamanshaugen". Laberg skriv at det var dei som meinte at han var det same som Lagmannshaugen, og at haugen har fått namnet av at det har vore ein tingstad i gamal tid. I skriftlege kjelder ser ein at det var ting på fleire gardar i Ytre Folk på 1300-talet. Ein fast tingstad på Kvam må då ha vore eldre. Kongelege lagmenn finn ein fyrste gong omtala i Soga om kong Sverre. Lagmenn som domarar møter ein fyrst i Landslova frå 1274. Lagmannen reiste rundt i bygdene og styrte rettsmøter. Det er då tvilsamt om ein kan knytta Lagmannshaugen til ein gamal tingstad. Ein tingstad lyt då vera eldre enn lagmennene.

 

Mons Bathen (1975) skriv at namnet Kongsekra på Kvam kjem seg av at dei i si tid fann ei kongegrav på eigedomen. Per Fett (1955) har ikkje med funn frå Kvam. Kva dei fann eller alderen på grava er ukjend. Kan det ha noko for seg at ein hadde ein konge eller snarare ein lokal stormann på Kvam før år 1000?  Noko sikkert svar kan ein ikkje gje, og når det gjeld kjelder nærmar ein seg segn og eventyr.

 

Etter den islandske Landnåmaboka var landnåmskvinna Aud den djupaugde ( det tyder styrtrike) frå Sogn. På slutten av 800-talet rydda ho ein gard  på Island som ho gav namnet Kvam. Anders Ohnstad (1962 og 1980) meinte at ho måtte ha kalla opp garden etter ein av gardane som farfaren, hersen Bjørn Buna, åtte i Sogn.

 

Om Anders Ohnstad har rett, kva for ein Kvam-gard kan det då vera snakk om? Anders Ohnstad (1962) plasserte Kvam enkelt og greitt i si heimbygd, Aurland. Er det rett ? Kvam-gardar finn ein i Hafslo, i Sogndal og i Aurland. Alle desse gardane har nok vore bygd før 1349. Ser ein på storleiken på 1600-talet finn ein tre om lag like store gardar. Dei kan difor vera nokolunde jamgamle. Kvam på Hafslo er likevel den einaste av gardane der ein kan visa til at ein hadde eit sete for stormenn på 1300-talet. Ringstad (1981) har vist ved arkeologiske granskingar at lokale maktsentra heldt seg på same stad over lang tider. Det kan ein ikkje bruka som eit prov, snarare som eit indisium om at Kvam på Hafslo er ein mogeleg kandidat.

 

Aud den djupaugde var gift med Oleifr Kvite frå Oppland. Han vart vikingkonge i Dublin i Irland i 853 (Roesdal, 1991). Då han vart drepen flytta Aud til Island. Landnåmaboka fortel at Aud var dotter til Kjetil Flatnes og sonedotter til hersen Bjørn Buna. Bjørn var herse i Sogn. Han er òg omtala som Bjørn Farmann. Bjørn var igjen son til Vedrar-Grims som òg var herse i Sogn. Ættetavla er sett opp av Are Frode kring år 1120, så ho kan vera rimeleg rett. Bjørn Buna krev ei særskild omtale. I Heimskringla fortel Snorre Sturlason at Bjørn var son til Harald Hårfagre. Då Are skreiv si bok hundre år før Snorre; er han nok mest litande. Det passar heller ikkje kronologisk at Bjørn skulle vera son til Harald Hårfagre. Snorre har  òg  ein omtale av Bjørn Buna som styrar over Vestfold, som då heller ikkje kan vera rett.

 

1200- og 1300-talet

 

Kvam er den garden i Luster som ein har flest skriftlege kjelder om. Ein kan sjå for seg at mange av dokumenta har vore samla i ei kiste eller eit skap. Dei har så vore levert til styresmaktene når dei tok til å samle inn historisk kjeldestoff ein gong etter år 1600.

 

Ættetilhøva har vore drøfta av fleire ættegranskarar i meir enn hundre år. Det er òg mange kjelder om kjøp og sal av eigedelar på Kvam og om dei personane som ein kan  knytta til Kvam. Likevel er ikkje ættetilhøva udiskutable. Dei som har drøfta ættetilhøva er mellom andre P. A. Munch, Yngvar Nielsen (1880 ), Olaf Sollied (1926) og Jon Laberg (1926).

 

Kva kan ein så trekka ut som heilt sikre opplysningar om ættetilhøva? Det er faktisk ikkje meir enn :

 

1. Birgitte Bårdsdotter var gift med Eindride Kvite

2. Eystein Mugga var gift med Jartrud

3. Eystein Mugga hadde ein bror med namnet Gaute

4. Birgitte hadde dottera Sigrid

5. Jartrud var farmor til Eindride Bottolfson

 

 

Vidare opplysningar vert tolking av dokumenta.

 

Birgitte Bårdsdotter og Eindride Kvite

 

Dei fyrste ein oftast knyter til Kvam er ekteparet Birgitte Bårdsdotter og Eindride Kvite. Dei er omtala i fleire dokument. Dei har likevel truleg aldri budd på Kvam.

 

Fyrste gong var i 1298 då Eidride Kvite vitna ved ein handel om garden Eide i Eid i Nordfjord. Saman med han var Alf som budde på Kroken. Ein legg òg merke til at ein av dei som handla hadde namnet Helge Kvite.

 

I 1304 selde Anders på Mara (Marheim?) og kona hans Tora 7 månadsmatabol i Kvam  og 4 månadsmatabol i Mara til Eindride Kvite. Tora sin bror Sigurd Elg selde  òg  i same handelen 5,5 månadsmatabol i Kvamme i Borgund i Lærdal til Eindride. Salsbrevet vart truleg sett opp i Bergen. Vitne var Ivar (Jonson) Lagmann i Bergen og Jon Notarius.

 

I 1307 eller 1308 kjøpte Birgitte (Bårdsdotter i Grautan) kona til Eindride Kvite 7,5 månadsmatabol i garden "Æpplam" i Sogndal. Æpplom er i dag ein del av garden Åberge  (Øie, 1986).  Seljar var Ivar "Thvart". Vitne var presten Halvard Absalonson og Helge Kvite.

 

15. mars 1308 reiste Birgitte Bårdsdotter sin mann Eindride (Kvite) odelssøksmål mot Arnfinn Eilifson "Skækir" om 3 månadsmatabol i Kvamme i Lærdal. Birgitte vant søksmålet.

 

15. april 1325 må Birgitte ha døydd, for då gjorde Eystein Mugga for kona si og Pål (Arnfinnson) Kvam for systerborna til Birgitte (Bårdsdotter) i Grautan eit forlik. Eystein skulle gje Pål 7 månadsmatabol i Lingjerde og 33 mark i klede og andre betalingsmiddel. Med dette skulle dei vera forlikte om den gåva som Birgitte (i Grautan) gav til systerborna sine. Ansvarlege for dokumentet var sysselmannen Guttorm Helgeson og Eindride Simonson.

 

11. februar 1342 gav fleire vitnemål om at Birgitte Bårdsdotter i Grautan og dotter hennar Sigrid hadde ått 19 månadsmatabol i Øvre Kvamme i Lærdal. Dei hadde så langt dei visste hatt denne eigedelen så lenge dei levde.

 

"Hvide" er eit namn som vart nytta av to ætter i Danmark både før og etter Eidride Kvite (Verwohlt, 1988). Noko direkte ættesamband kan eg likevel ikkje visa til. I Noreg var det òg mange andre med tilnamnet Kvite. Mellom dei er Helge Kvite som var saman med Eindride Kvite i 1298 og 1307/08. I 1298 var Eidride vitne når Helge handla jordegods. I det andre var det motsett. Dei kan ha vore brør, eller hatt eit anna ættesamband. Helge hadde ein kvalross i seglet sitt. Om alle med tilnamnet Kvite var av same ætt er tvilsamt. Ein høyrer at einskilde med raudt hår fekk tilnamnet Raude. Namnet treng då ikkje ha ei anna tyding enn at dei har hatt kvitt hår. Segla til hovudpersonane på Kvam kjenner ein ikkje før Eidride Bottolfson. Han hadde eit delt skjold med ei halv lilje og to stjerner (Ekkja, 1982). Ei stjerne kjenner ein som ættemerke for den eine "Hvide"-ætta i Danmark, men om det er noko samband er ikkje lett å seia. Dei eldste personane i Kvamsætta kan ha hatt andre våpenmerke.

 

Birgitte Bårdsdotter er altså kjend i dokument i tida 1304-1308. Ho hadde eigedelar i Kvamme, Kvam og Æpplom. Ho kan òg ha ått Lingjerde.  Når Birgitte tok Kvamme på odel i 1308, må Kvamme ha vore i ætta minst attende til 1248 og i fire ætteledd.

 

Når det elles gjeld ætta til Birgitte hadde ho minst ei syster og dottera Sigrid. Nielsen (1880) meinte at Sigrid var gift med Torfinn Sigvaldson som i 1315 skreiv seg til Grautan. Han kunne ha gifta seg med Sigrid og arva Grautan. Nielsen tolka då det som at Birgitte måtte ha døydd før 1315. I skriv frå 1324 og seinare skriv Torfinn seg ikkje lengre til Grautan. Nielsen tolka det som at Sigrid måtte ha døydd utan born, og at Grautan gjekk i arv til ætta til Sigrid. Ein kan nok spekulera i andre tolkingar av skriva, men for meg ser dei rimelege ut. Sigrid ser ein ikkje titulert som "fru" og heller ikkje Torfinn med "herr" før i 1342. Så Birgitte har nok vore ei lågadelskvinne - ei "hustru". Heller ikkje Birgitte ser ein brukt nokon tittel på. Ein ser at Birgitte var ein stor eigar av Kvamme i Borgund. Ein møter òg ein Bjørn som eigar av ein del av Kvamme fram til ein gong mellom 1316 og 1336. Ein har òg ein runeinnskrift i Borgundkyrkja med teksten "mektige Bjørn og Sigrid". Ein kan spekulere i om Bjørn var svigersonen til Birgitte og at Torfinn var gift med ei anna dotter til Birgitte. Det kan òg vera at det var Birgitte sjølv som gifta seg med Torfinn etter at Eindride døydde. Han kan då ha teke i bruk ættemerke til Birgitte si ætt.

 

Nokon Bård er ikkje kjend i skriv frå Sogn i andre halvdel av 1200-talet. Ser ein etter i kjeldene ein har om Sogn frå 1200-talet finn ein to brør : Isak Bø og Bård. Isak Bø var sysselmann i Sogn. Ein kjenner han i sogene frå tida 1224 til 1240. Bård møter ein berre  i 1237, då han òg vart drepen. Om Bård var far til Birgitte vert mest spekulasjon. Mest truleg er det likevel for langt attende i tid. På slutten av 1200-talet finn ein fleire med namnet Bård rundt i landet. Dei fleste av dei er berre kjend i samband med eit einskild dokument. Andre kjenner ein berre som embetsmenn, utan at ein veit noko om dei personleg. Den einaste Bård eg kan sjå ein indirekte kan  knytta til Sogn, er lendmannen Bård frå Hesby på Finnøy. Han er omtala i kongesogene i 1263.

 

Bård på Hesby vert rekna som stamfaren til den seinare adelsætta på Hesby, med mellom

Finn  Ogmundson  og  Ogmund  Finnson.  Ein  gong  mellom  1334 og 1343 ser ein Finn

Ogmundson som seljar av 21 månadsmatabol i Hillestad   og i 1359 åtte sonen Ogmund

Finnson i Bedheim. Ein kan  likevel  ikkje vise  til  at  Kvamsætta  åtte  i desse gardane.

Finn og Ogmund har likevel eit segl som er nesten likt det som Torfinn Sigvaldson hadde. Torfinn kan ha vore gift  med Birgitte Bårdsdotter. Ein har  teikn på at Bård var Bård frå Hesby, men grunngjevinga er likevel ikkje vasstett. Finn Ogmundson eller faren Ogmund kan ha vore ein av arvingane til Birgitte og Sigrid på linje med Jartrud.

 

Birgitte kan ha vore i ætt med Arnfinn Eilifson, men det er ikkje sikkert. Arnfinn Eilifson Skjegg finn ein att i andre skriv fram til 1327, men utanfor Sogn. Ein ser mellom anna at han saman med broren Amund Imba arva Stårheim i Eid i Nordfjord etter ei fru Torbjørg. Ein legg merke til  at Eindride Kvite var i Eid i Nordfjord i 1298. Fleire adelsfolk skreiv seg til Stårheim frå 1100-talet og framover. Nikolas Arneson har eg alt omtala under Ornes. "Skjegg" og "Imba" er likevel truleg kallenamn og ikkje ættenamn. Amund ("Onund") Imba var i 1319 vitne ved ein handel i Oslo. Han var nok då truleg busett på Austlandet. Edvard Os (1960) skriv at fru Torbjørg truleg hadde vore gift med Andres Andresson på Stårheim. Dei hadde ein son som døydde ung, men var elles barnlause. Ein kan òg tru at Andres Gregoriusson hadde ein son eller ein svigerson, Eilif, og at sønene hans arva Stårheim etter Torbjørg. Namnet Eilif finn ein òg nytta av ei stormannsætt i Naustdal på 1200-talet. Arnfinn Eilifson kan då ha høyrt til ei av dei mektigaste ættene i Noreg på denne tida.

 

Jartrud

 

Dei neste ein møter på Kvam er Jartrud og Eystein Isakson Mugga.

 

Kven som var foreldra til Jartrud veit ein ikkje. Ut frå skrivet frå 1324 lyt ho ha vore ein av arvingane til Birgitte Bårdsdotter. Ho hadde sonesonen Eindride Bottolfson som vart født seinast i 1317. Ho var då truleg født før 1280. 1270-talet er truleg eit rimeleg overslag. Eystein døydde i 1337 og Jartrud truleg i 1340. Olaf Sollid (1926) skriv at Jartrud og Birgitte truleg var systrer. Han meinte at Jartrud truleg fyrst hadde vore gift med ein Bottolf og at Pål i 1324 møtte for borna til Jartrud og Bottolf. Det er mogleg, men andre løysningar er òg moglege.

 

Nielsen (1880) skriv at Jartrud truleg er den Jartrud som ein gong mellom 1316 og 1336 vart omtala som dotterdotter til Kolla. Ho gav då ei gåve til presten i Kaupanger. Kolla må ha levd på 1200-talet. Koll er ikkje mellom dei mest brukte namna. Namnet er brukt både som fornamn og tilnamn. Ein finn ein Koll på Voss i 1300 og ein prest med namnet Koll i Olden i 1307 og 1308. Om det er "vår" Koll er lite truleg. I 1316 åtte presten i Borgund tolv månadsmatabol i "kalla huamme". Kvamme var mellom eigedelane til denne ætta. Koll kan då ha budd der og fått namnet sitt  knytta til han. Audun Dybdahl (1981) meinte at "kalla huamme" var det same som Kallevang. Det er òg mogleg, men normalt viser "hvamme" til "Kvamme" og ikkje "vang".   I såfall kan dei to Jartrudene godt ha vore ei. Koll lyt ein då tru var ein stor jordeigar i Sogn. Er Jartrud født før 1280 er nok Koll født seinast i 1240.

 

Går ein lengre attende i tida finn ein på 1100-talet Jon Peterson Fot som var lendmann i Aurland. Han var gift med Ingrid Kollsdotter - syster av Orknøyjarlen Ragnvald. Anders Ohnstad (1989) meinte at Jon Fot var farfar  til Jon Stål på Kvåle i Sogndal. Koll-namnet kan då ha vore nytta av denne ætta. Det kan òg vera at gardsnamnet Kolstad er av mannsnamnet Koll (Laberg, 1926). Koll var òg etter Saxo Gramaticus namnet på ein nordisk sagnkonge.

 

Når Jartrud vart omtala som dotterdotter til Koll og ikkje dotter til lendmannen Bård, kan det vera fordi Birgitte og Jartrud berre hadde same mor.

 

Ein ser at Jartrud gjorde fleire oppkjøp av eigedomar. Fyrste gong var i 1329. 13. september 1329 var Pål Arnfinnson i Kvam, Narve Torsteinson, Hallvard Andreson, Odd Smed, Jone Kolbeinsson og mange andre menn vitne. Anders på Mara hadde då selt 3,5 månadsmatabol i  Æpplam i Sogndal til Eystein Mugga. Handelen var for kona hans Jartrud, og av godset hennar. Ein ser òg at Birgitte var eigar i Æpplom.

 

Jartrud og Ragnhild

 

Ein møter Jartrud og Eystein i fleire dokument saman med Pål og Ragnhild Kvam.

 

12. april 1331 var Anders Haversson, Sigurd Josefsson og Torkjell  Tang samla på loftet i Kvam. Pål og Ragnhild, kona hans, selde til Eystein Mugga og kona hans Jartrud 8 månadsmatabol i Indre Kvam - i den delen Pål budde på. Eit niande månadsmatabol tok Jartrud etter mor si. Pål skreiv òg under på at han hadde fått full betaling.

 

 

Segla til Pål Arnfinnson Kvam i 1329 og Sigurd Josefson.

 

Ein gong mellom 23. februar og 5. juli 1332 var det ting på Holsete. Pål (Arnfinnson) i Kvam var då mellom dei som vitna om eit sal av halve stova på Lomheim. Erling selde stova til Eystein Mugga. Denne handelen er nærare omtala under Lomheim og Holsete.

 

3. mars 1333 var det ting i Solvoren. Av dei som var til stades var etter alder og rang : presten Erling Steinarson, Sigurd Josefson, Torkjell Tang, Torstein "Vaggadr", Gudbrand Aslakson og Erling Folkungson. Pål i Kvam og Ragnhild kona hans tok då Eystein Mugga i handa på at han hadde betalt for seg. Dette var om den handelen som vart gjorde om Kvam 12. april 1331. No åtte ikkje Pål meir i Kvam, men Pål og kona hans hadde rett til å løyse det inn att seinare.

 

Ein gong mellom 26. august 1335 og 25. august 1336 vart det igjen gjorde ein avtale. Eystein Mugga gav Pål Arnfinnson 4 såld korn. Eystein skulle òg gje Pål eit kyrlag neste haust. Dei skulle då vera forlikte på alle vis.

 

Olaf Sollid (1926) meinte at Pål Arnfinnson var syster til Jartrud Arnfinnsdotter på Æri i Lærdal og far til Jartrud Pålsdotter og gullsmeden Arnfinn Brattson i Bergen. Jartrud Arnfinnsdotter var eigar av eit stort jordegods, med Æri i Lærdal som hovudgard.

 

Henning Sollid (1942) og Asgaut Steinnes (1968) skriv at Arnfinn Brattson truleg var son til Bratt Aslakson som igjen var son til Aslak Brattson. I så fall er ættetavla til Oluf Sollid feil.

 

Dei nyaste tolkingane her er dei mest trulege. Ein står då heilt ribba med omsyn til ætta til Pål Arnfinnson på Kvam. Anfinn var eit vanleg namn i Luster så det er nok ikkje råd å peike ut nokon av dei som far til Pål Arnfinnson. I 1307 eller 1308 møter ein Arnfinn Eilifson Skjegg i samband med Kvamme i Borgund. Ein kan tenka seg han som far til Pål, men noko god grunngjevinga har eg ikkje. 

 

Jartrud og Brynhild

 

Ein møter òg Jartrud og Eystein i skriv saman med Sigurd Andorson og Brynhild Kvam. Kvam er tydelegvis ein del av Brynhild sitt arvegods. Ein kan spekulera i om ho var i ætt med Jartrud eller Ragnhild, men det er usikkert.

 

Ein gong mellom 1316 og 1336 gav Brynhild 1 månadsmatabol i Kvam til Hafslo presten. Brynhild var kona til Sigurd (Andorson) på Kvam, og det var i den delen som Sigurd nytta.

 

4. august 1333 var det ein samling på Sigurd Andorsson sitt loft i Kvam. Til stades var Erling Steinarson, Torstein Basseson og Erling Folkungsson. Eystein Mugga og Sigurd Andorson vart då samde om kva rettar dei hadde i Kvam. Kvar skulle ha det av Moen ("Monom") og Kvam som dei før hadde, både med enger og hogst. Dei skulle òg kvar ha halvparten av notvarpet som låg til Kvam.

 

 

Seglet til Sigurd Andorsson (Kvam).

 

Det er etter det eg kan sjå ikkje noko grunnlag for å sette opp ei ættetavle for Sigurd Andorson. Namnet Anthor kjenner ein frå Kvåle i Sogndal alt frå 1100-talet. Det er òg andre i Sogn og i Valdres som hadde namna Sigurd og Andor på 1300-talet, men utan at eg kan  knytta han opp mot nokon av dei.  I 1346 høyrer ein òg om ein Andor Bårdson som eigar av Ytre Kalhagen.

 

Eystein Isakson Mugga

 

21. mai 1336 kjøpte Eystein (Mugga) 6 månadsmatabol i Lomheim av broren Gaute. Betalingen var 4 såld (ca 390 liter) korn og Gaute stadfesta at han hadde fått full betaling.

 

6. november 1337 var det arveskifte i Brasogard i Kaupanger. Vitne var presten Hauk, Torstein Skolla og Erp Bjørneson. Det var skifte etter Eystein Isakson (Mugga). Ordrek møtte for seg sjølv og brorborna sine, og med samtykke frå Toralde Arneson (Alme?) gjorde han ein avtale med Eindride Bottolfson (Kvam). Eindride møtte for seg sjølv og for farmora Jartrud (gift med Eystein Mugga). Ordrek fekk 9 månadsmatabol i Holsete og 4 månadsmatabol i Drevdal. Brorborna fekk 13 månadsmatabol i Lomheim etter sin far. Eindride og Jartrud skulle eige klede, jord og alt lausøyre før dei andre arvingane. Ein kan tru at Ordrek og broren var søner til Eystein Mugga, som då hadde vore gift to gonger. Det kan òg vera at Jartrud hadde vore gift to gonger. Ho og Eystein kunne ha vore utan born. Når Eystein døydde gjekk arven så til broren Ordrek og til den andre broren.

 

Yngvar Nielsen (1880) har her ei ættetavle som ser  ut som vist nedfor. Det er i stor grad spekulasjon. Det einaste sikre er at Eystein og Gaute var brør.

 

Isak var ikkje av dei mest brukte namna i Noreg på denne tida. I andre halvdel av 1200-talet er det berre ein kjend Isak. Det var baronen Isak Gauteson Talgje på Finnøy i Rogaland. Han er kjend frå tida 1281 til 1303. Om han er "vår " Isak er likevel tvilsamt. Han må i såfall hatt to søner med namnet Gaute. Ingen av dei er heller arvingar etter Gaute Isakson på Talgje som var barnlaus. Yngvar Nielsen (1880) meinte at Eystein Isakson Mugga kunne ha vore ein etterkommar etter Isak Torgildson som var ein av hovudmennene i opprøret til sogningane mot kong Sverre i 1183. Det er likevel ikkje underbygd betre enn med namnelikskapen.

 

 

                                     Isak

                                       |

                                       |

            +---------------------------------+---------------------------+

Eystein Isakson Mugga              Gaute Isakson                        Arnfinn Isakson

g1m NN                                      |                  |

g2m Jartrud              Ogmund Gautson                       Sigrid

                                      kjend frå 1348                        Arnfinnsdotter

                                                                  omtala i 1378

 

"Mugga" kan vera eit ættenamn, men utan at eg kan sjå at namnet har vore nytta av andre enn Eystein Mugga. I Årdal er det ein skog med namnet Muggeteigen. P. A. Munch meinte at namnet kunne ha kome frå Eystein Mugga (Rygh, 1919). Ein kan spekulera i om han kan ha fått namnet ut frå at han hadde ei mugge i seglet sitt, men det kan  òg  ha vore noko heilt anna.

 

Arnfinn Isakson finn ein i 1341 som eigar i Indre Kvam. Om Arnfinn og Eystein var brør lyt ein tru Indre Kvam kom frå ætta til Gaute og Arnfinn og ikkje frå Jartrud. Ein ser likevel at Jartrud åtte i Indre Kvam etter mor si. Det kan vera at begge ættene hadde odelsrett i Indre Kvam. Det kan òg vera at Arnfinn Isakson høyrde til Jartrud si ætt, og ikkje var bror til Eystein.

 

Eindride Bottolfson og Ingeleiv Torsteinsdotter

 

Sonesonen til Jartrud var Eindride Bottolfson. Foreldra til Eidride kjenner ein ikkje namnet på. Faren lyt vera død når ein møter Eidride fyrste gong i 1337. Han lyt då da vore myndig, det vil seia vera minst 20 år.

 

18. februar 1338 var Eindride Botolfson på Huke i Leikanger. Han kjøpte då 1 månadsmatabol odelsjord i Eitorn i Balestrand av Olve Erlingson. Prisen var 4 kyrlag og Olve stadfesta å ha fått full betaling. Olve og arvingane hans hadde likevel rett til  løyse inn att eigedelen.

 

26. april 1340 var det ting i tingstova på strendene i Solvoren. Tore Tandle overlot Eindride Bottolfson (Kvam) 4 månadsmatabol i Kvam i ytre Folk mot å få 5 månadsmatabol i Drevdal. Drevdal skulle bli taksert, og om eigedelane ikkje var jamgode, skulle den eine eller den andre leggja til det som måtte mangle. Mellom dei som var til stades var Guttorm Pålson som var prost ved Apostelkyrkja i Bergen, Eivind Hallsteinsson og Erling Folkungson.

 

 

 

Segla til Olaf Olafson og Arnfinn Isakson.

 

 

12. november 1341 var Halldor som var prest i Joranger, Jon som var prest i Fet og Olaf Olafson samla på setestova i Indre Kvam. Eindride Bottolfson kjøpte då 1,5 månadsmatabol i Indre Kvam av Arnfinn Isakson for 2,5 brente mark. Arnfinn stadfesta å ha fått full betaling. Dokumentet frå 1341 seiar ikkje noko om kven som åtte setestova på Indre Kvam. Ser ein fram til 1348 hadde Ingeleiv Torsteinsdotter råderett over setestova. Når ho kan ha vore enka etter Bottolf Eindrideson vil eg tru at det var setestova deira.

 

11. februar 1342 sette Egil Torsteinsson opp eit vitnebrev på tinget på Tønjum i Lærdal. Brevet vart og vitna av Eindride Sigurdson som var prest på Tønjum og Trond Ivarson. Fyrst lot Eindride Bottolfson (Kvam) : Jon Einarson og Olaf Jonsson vitne at han hadde stemna Vemund Sigurdsson til tinget. Årsaka var nok at Vemund ikkje hadde møtt. Så fekk Eindride : Finn Eilivson og Hallstein Toreson til å gje vitnemål om at Birgitte Bårdsdotter i Grautan og dotter hennar Sigrid hadde ått 19 månadsmatabol i Øvre Kvamme i Lærdal. Dei hadde så langt dei visste hatt denne eigedelen så lenge dei levde. Vemund Sigurdsson var i 1350 busett på Voss.

 

Dette er siste gong ein høyrer om Eindride Bottolfson. Ein lyt tru at han døydde ein gong mellom 1342 og 1346, om lag 30 år gamal.

 

11. oktober 1346 var det eit sal av 9 månadsmatabol av Kalhagen i Hafslo. Til stades var presten Sigurd Torsteinsson som var prest i Hafslo og Hallstein Torsteinsson. Torstein Øyvindson og kona hans Sigrid (Eindridedotter ?) selde då Kalhagen til Ingeleiv Torsteinsdotter. Prisen var 4,5 kyrlag forngild. Det vart òg skrive at Eindride Skjegg hadde vore eigar av garden før.

 

13. desember 1346 selde Andor Bårdsson 0,25 månadsmatabol i ytre Kalhagen på ytre Folk til Ingeleiv Torsteinsdotter. Han hadde fått full betaling, utan at det vart skrive kva det var. Vitnet ved handelen var Guttorm Brandolvsson.

 

18. august 1348 var det ting (stemne) i setstova på Kvam. Mellom dei var Ivar Eirikson som var lensmann for prostedømet ved Apostelkyrkja i Bergen og Arnfinn Eindrideson. Torstein Botolfson og dottera Ingeleiv førde då vitne om dei gåvene som Eindride Bottolfson hadde gjeve ho. Jon Einarson (som ein òg kjenner frå skrivet frå 1342) og Ingebjørg Pålsdotter vitna at dei var til stades då Eindride gav ho ei skarlagenskåpe, ei kappe med kvitt skinn og eit ravperleband. Ingebjørg og Ogmund Gautsson vitna at dei var til stades då Eindride gav ho 2 månadsmatabol i Æpplom (no ein del av Åberge) i Stedje kyrkjesokn. Det var då ein føresetnad om at Æpplom gjekk til arvingane hans når ho døydde. Ho gav Eindride 2 månadsmatabol i Javnåker i Årdal, om han levde lengre enn ho. Eg vil tolke skrivet som at Ingeleiv var enka til Eindride. Gåvene var morgongåver ved bryllaupet.

 

Yngvar Nielsen (1880) skriv at Torstein Bottolfson kan ha hatt borna Hallstein, Gunnar, kan hende Sigurd Torsteinson, Ingeleif og Sigrid. Dette er likevel mest spekulasjon. Nielsen (1880) skreiv at Torstein Bottolfson som bror til Eidride Bottolfson. Med eit slikt slektskap er det knapt råd å forstå dokumentet frå 1348.

 

25. mars 1349 var det ein ny handel på Kvam. Denne gongen var Sigurd Andorsson (Kvam), Fridrek Styrkårson og Helge (Erlingsson ?) samla på den ytre garden i Kvam. Isak Erlingson gjorde då kjend at han hadde selt eit månadsmatabol i sin del av Lomheim til Ingeleiv Torsteinsdotter. Betalingen var 4,5 kyrlag som han hadde motteke i korn, kyr og smør.

 

Dette er siste gongen ein møter Ingeleiv. Nokre månader seinare kom den store mannedauden. Ein lyt tru at ho døydde då. I 1359 er det Sigrid Torsteinsdotter som møter for sonen Bottolf. Sigrid var dotter til Torstein Skolla. Torstein Skolla kjenner ein att frå arveskifte i 1337. Torstein budde truleg på "Skollagard" i Kaupanger. Ein ser òg at dottera til Sigrid gav ei gåve til sonedottera til Eidride Bottolfson, som nok viser at Torstein Skolla og Eindride Bottolfson var nære skyldfolk.

 

 

                Seglet til Torstein Skolla

 

Bottolf Eindrideson

 

 

Bottolf Eindrideson var sonen til Eindride Bottolfson. Han gifta seg og busette seg på Finne på Voss. Nokre av dokumenta viser likevel attende til Luster og tida før 1349. Med Eindride Bottolfson kan ein seia at den eldste delen av soga om Kvams-ætta var over. Om den yngre ætta kan ein sjå Kvitrud (1990).

 

 

                       Seglet til Bottolf Eindrideson

 

11. mars 1359 møtte Sigrid Torsteinsdotter i ombod for Bottolf Eindrideson. Bottolf var då truleg umyndig og under 20 år. Det vart skrive at Helge Bårdson då han budde på Bedheim hadde slått ein teig som høyrde til Kalhagen. Teigen var ått av Bottolf Eindrideson og far hans før.

 

30. oktober 1362 var Torstein Kjetilson ombodsmann for Botolf Eindrideson. Erling Torgildson selde til Botolf tre månadsmatabol i Øvre Kvam i Borgund. Det var i same jorda som Eindride Kvite hadde gjorde odelssøksmål for, for hustrua Birgitte. Ein viser her til dokumentet frå 15. mars 1308. Det kan òg vera at dette dokumentet vart lagt fram i 1362. Erling Torgildson overlot Bottolf 19 månadsmatabol i same garden. Det var i samsvar med ein kongedom. Torstein gav avkall på 22 års landskyld. Det viser nok til at Bottolf skulle hatt retten i 1340. Den som døydde i 1340 var nok mest truleg Jartrud, gift med Eystein Mugga.

 

29. mars 1384 vart det kunngjorde at Botolf Eindrideson var odelsmann til Indre tunet i Kvam i Ytre Folk. For å vera odelsmann må garden ha vore i ætta i minst 60 år ( før 1324) og i fire ætteledd.

 

 

På Kvam kjenner en fra første halvdel av 1300-tallet en rekke dokumenter, og vi har en rimelig oversikt over  hvem som bodde der og slektsforholdene. Vi har langt færre kilder om ætteforholdene de neste hundreårene, - det er usikkert om vi kan følge ætten like fram til våre dager. Jeg skal her likevel prøve å vise hvordan ætteforholdene var.

 

Botolf Eindridesen på Finne

 

Botolf Eindridesen var født på Kvam, men da han giftet seg flyttet han til garden Finne på Voss. Fra Voss kjenner vi Botolf Eindridesen fra en lang rekke dokumenter, men jeg skal her bare ta med noen få av dem. Vi skal likevel først sette opp denne slektstavlen :

 

 

 

Vi kan ikke se at etterkommerne til Botolf Eidridesen på Voss eide noe i Sogn, eller i noen av de gardene som vi vet Kvams-ætten eide i på 1300-tallet. Alf Knutsen (se tavla over) eide likevel Æri-godset i Sogn, men det var kjøpegods og ikke arv fra Magnhild Oddsdatters familie. Årsaken kan være at eiendelene i Sogn ble solgt når de flyttet til Voss, men det rimer dårlig med at Botolf Eindridesen i 1384 offentlig kunngjør at han var odelsmann til Kvam. Mer rimelig er det da at eiendelene ble arvet av noen som bodde i Sogn eller som flyttet tilbake til Sogn. Da er de tre eldste barna : Eidride, Samson og Ragna av interesse. Håvard og Odd  bosatte seg på Voss og Toten.

 

Vi kjenner flere dokumenter om Kalhagen på Ytre Hafslo fra perioden 1346-1362, som er knyttet til Botolf Eindridesen. I 1346 solgte Torstein Øyvindsen og Sigrid kona hans 9 meller (1,1 månadsmatabol) i Kalhagen til Botolfs mor Ingeleiv Torsteinsdatter. I 1635 hadde Kalhagen ei landskyld på 3,8 løper. Det vil si at den før 1349 trolig hadde ei landskyld på omlag 20-25 månedsmatabol. De delene en her hører om er da bare mindre deler av garden.

 

15. januar 1358 (DN I nr 352) var det ei samling på Stedje i Sogndal. Fra dette møtet eller tinget har vi det første dokumentet som berører personer i Luster etter den store mannedauden. Eirik Tordarsen bekreftet at han hadde gitt frenden sin Gunnar Torsteinsen tre mælebol i Kalhagen med alle de lundene (skogene) som ligger og som har fra gammelt hadde hørt  til eiedelen. På samme dagen (DN I nr 353) ble det også satt opp et annet dokument på Stedje. Erik Tordsen og Torstein Jomarsen vitnet at de var på Stedje da biskop Gisbrigt besøkte kjerka på Stedje like etter mannedauden. Presten Tore Fredriksen ga da Gunnar Torsteinsen fire tredels månedsmatabol i samme Kalhagen. Til sammen ble da Gunnar eier av nær to månedsmatabol i Kalhagen.

 

 

 

Seglet til Eirik Tordarsen (NS nr 653)

 

11. mars 1359 var det flere folk samlet på Kalhagen. Erlend Olafsen og Olaf Erlendsen sette da opp et vitneskriv. De kan ha vært far og sønn. I såfall var Erlend faren fordi han er omtalt først, slik det var vanlig på denne tida. Sigrid Torsteinsdatter møtte på vegne av  Botolf Eindridesen, som da trolig var umyndig. Sigrid førte da fram to vitner for Josef Karlshovedsen (på Kaupanger?) som var ombudsmann for Ogmund Finnsen i denne saken. Ogmund var riksråd (medlem av kongens råd) og bosatt i Bergen. En må tro at Ogmund var jordeier i Beheim og kanskje flere steder på Hafslo. Vi vet at far til Ogmund riksråden Finn Ogmundsen hadde eid i Hillestad. Vitnene var Bjørn Sigurdsen og Styrkår  Einarsen. De sverget da på at den teigen som Helge Bårdsen hadde slått da han bodde på Bedheim er den samme teigen som lå til Kalhagen og som Botolf Eidridesen eide; og som far hans før hadde eid. Bakgrunnen for at vitnene ble innkalt var nok en grensestrid.

 

 

Seglene til Erlend Olafsen og Olaf Erlendsen (NS 691 og 692)

 

Jon Laberg (1926) mente at Oluf Erlendsen måtte være en av forfedrene til Margreta på Venjum, som en kjenner fra 1522. Bakgrunnen er likhet i seglmerket med merker brukt på Venjum på 1600-tallet. Oluf  Erlendsen finnes også i mange stamtavler som er laget senere. Det finnes ikke noe grunnlag i dette skrivet at han skulle være fra Venjum. Det var også mange som brukte liknende bumerker at en heller ikke kan bruke det som særligt tungtveiende indisium  på slektssamband.

 

5. april 1361 satte Josef Karlshovedsen opp et brev på Stedje (DN I nr 370). Torstein Ketilsen leste opp det første brevet fra 15. januar 1358, som er omtalt over. Josef stadfestet da denne gaven. Etterpå førte Torstein Ketilsen fram Torstein Jomarsen som vitne. Det andre brevet fra 15. januar 1358 ble da framført. Det ble også gjort kjent at sysselmannen i Sogn islendingen (?) Oleifur Ulfsen var ombudsman for Karmann gift med Margrete Toresdatter datter til presten Tore Fredriksen. Den siste delen skal en nok tolke som at arvingen til Tore godkjente gaven. Oleifur satte så sitt seglmerke under dokumentet. Det kan være at Torstein Kjetilsen var arving etter Gunnar Torsteinsen. Det kan også være at han var ombudsmann for Botolf Eidridesen på Kvam, som i såfall var arvingen etter Gunnar Torsteinsen. Gunnar kan ha vært morbror til Botolf.

 

 

Seglene til Josef Karlshovedsen og Oleifur Ulfsen (NS 738 og 739)

 

21. juli 1361 ble det igjen satt opp et vitneskriv om gaven. (DN I nr 371). Da var det presten Audun på Stedje som bekreftet at han var tilstede da Tore Fredriksen ga gaven sin til frenden (slektningen) sin Gunnar Torsteinsen. Vi får her også vite at Tore Fredriksen var korsbror (kannik) ved Domkjerka i Bergen.

 

30.10.1362 var mange folk samlet på Skollagård i Kaupanger. Gunnar Eilifsen, Tore Jonsen, Ruuter Hallvardsen, Ivar Eilifsen og Tore Torsteinsen satte da opp et dokument (DN II nr 371) som de beseglet etterpå. Erling Torkildsen møtte for seg selv og Torstein Ketilsen møtte som ombudsmann for Bottolf Eindridesen. Etter en kongedom måtte Erling gi fra seg 19 månedsmatabol i Øvre Kvamme i Borgund til Botolf. I tillegg ga han fra seg tre månedsmatabol i samme jorda som Eidride Hvite hadde fått retten til i 1308 (se Kvitrud, 1998). Etter dette skal ingen av partene komme med brev eller vitner mot hverandre. Torstein ga avkall på på 22 års landskyld av jorda, unntatt 10 kyrlag og en hest. Bak på dette dokumentet står det at Botolf Eindridesen var farfar til fru Magnhild. Hvorfor dette er påført vet vi ikke.

 

 

 

Seglene til Gunnar Eilifsen, Ruuter Hallvardsen og Tore Torsteinsen (NS 766-768)

 

26.2.1364 får vi vite at Botolf Eindrideson var gift med Elin Viljamsdatter (DN I nr 383). Vi vet ikke når de giftet seg, men det kan neppe ha vært så mange år tidligere.

 

Einar Halvardsen gjorde 10. februar 1374 det kjent at han av Anders på “Rifhæime” (Revheim i Stavanger?) fikk 20 såld korn for tienden til “min Herre Biskop” i Nes og Ornes sokn. Videre fikk Anders 20 såld korn av Einar for ett månedsmatabol i Kvam. Denne eiendelen hadde Anders fått av Gudrun, som var husfrue på Øvrebø (DN XXI nr 149). Bispen ble da medeier i Kvam etter Einar Halvorsen. Anders er ukjent i andre kilder, men det at han eide i Kvam tyder på et forbindelse med Kvams-ætten. Salget av eiendelen kan ha samband med at han flyttet til Stavanger, og at eiendelen da lå for langt unna.

 

 

Seglet til Botolf Eindridesen (Ekkja, 1983) og sønnen Håvard Botolfsen i 1426 (RA, Kjeldeskriftavdelingen).

 

Mellom 9.8.1379 og 17.8.1380 (DN I 462) får vi vite at Elin Viljamsdatter døde på Finne i mannedauden. To vitner stadfester at sønnene til Elin og Botolf Eindridesen : Eindride og Samson levde da Elin døde. Det viser nok tilbake til pesten i 1370-71.

 

29. mars 1384 (DN I nr 488) ble det kunngjorde at Botolf Eindridesen var odelsmann til Indre tunet i Kvam i Ytre Folk. Lagrettemennene Eindride Erlendsen og Guttorm Brandolfsen sto for kunngjøringen, som ble gjort på Kvam. For å være odelsmann må garden ha vært i ætta i minst 60 år ( før 1324) og i fire ætteledd.

Ragna Bottolfsdatter og Brynhild Josefsdatter

 

Brynhild Josefsdatter gjorde 14. juli 1389 kjent at hun hadde gitt “frendebarnet” sitt Ragna Bottolfsdatter en løpsleige i Kalhagen i Hafslo til evig eie (DN I nr 515). Det sies ikke noe i brevet om hvor det er utstedt. Frende ble på denne tida brukt som begrep om slektning både nære og fjerne. Brynhild er nok datteren til Josef Karlshovedsen, som vi kjenner fra noen av de andre dokumentene om Kalhagen. Josef hadde nok da også vært medeier i Kalhagen. Ragna var datter til Botolf Eindridesen og var vokst opp på Finne på Voss. Brynhild Josefsdatter dro i 1388 eller 1389 til Vadstenaklosteret i Sverige. Der ble hun i dronningens nærvær tatt opp som nonne 28.11.1389. Hun ga da store gaver til klosteret. Brynhild døde i 1394 (Meidell, 1942, side 17). De gavene hun ga 14.7.1389 må da ha vært gjort like før hun gikk i klosteret og hadde nok også sammenheng med den forestående handlingen. Omlag år 1500 ser vi at Munkeliv kloster i Bergen eide en løp i Kalhagen (DN X nr 128). Munkeliv kloster ble i 1426 med i Birgittiner-ordenen. Vi kan se for oss at Ragna da ga denne eiendelen videre til klosteret til minne om Brynhild.

 

13.3.1390 (DN II nr 518) ga Brynhild Josefsdatter en gave til barna til Eindride : Håvard, Odd og Ragna. Det var alt hun hadde rett til i arv etter Sigrid datter til Torstein Skolla. Vi kjenner igjen Sigrid Torsteinsdatter fra dokumentet i 1359, da hun møter på vegne av Botolf Eindridesen.  Torstein Skolla kjenner vi fra et dokument i 1337 og han bodde trolig på “Skollagård” i Kaupanger.  Det er ikke urimelig å tro at Torstein Skolla var far til farmoren til Ragna, altså far til Ingeleif Torsteinsdatter. Brynhild må ha vært en nærmere arving enn Ragna. Det kan være at Josef Karlshovedsen var gift med en annen datter til Torstein. Botolf Eindridesen og Brynhild Josefsdatter var da søskenbarn.

 

 

 

Seglet til Brynhild Josefsdatter (NS nr 1136)

 

Brynhild eide også halvparten av garden Ænes i Hardanger, som hun solgte til erkebispestolen i Nidaros (AB side 108). Vi vet at eieren av den andre halvparten av Ænes også var knyttet til Luster (Kristine Taraldsdatter på Fet), men det kommer jeg tilbake til.

 

Gjertrud Anfinnsdatter “i Sogn”

 

6.2.1393 ble det satt opp et arveforlik i Oslo (DN III nr 510). Gjertrud Anfinnsdatter “i Sogn” var død. Løsøre og jordegods ble skiftet. Avtalen var mellom “velboren man” Halvard Alfsen og Pål Anfindsen. Pål skulle gi Halvard så mye gods som det han hadde både i løst og fast. Ellers skal Pål eie godset etter Gjertrud. Den som bryter avtalen skal få tolvmannsdom og lagmannens påtale. En kan se for seg flere forklaringer til hvorfor Halvard og Pål arvet etter Gjertrud Anfinnsdatter. Halvard var gift med Jartrud Pålsdatter, så det er nok helst Jartrud Pålsdatter som er den virkelige arvingen. Stilloff (1934, side 90) skriver at Pål Anfindsen var sønn av Anfinn Ogmundsen og søskenbarn til Sigvat Andorsen. Haugen (1953, s 30) mente at grunnen til at Jartrud Pålsdatter fikk arve etter Gjertrud Anfinnsdatter var at Jartrud Pålsdatter var brordatter til Gjertrud Anfinnsdatter og hadde retten før Pål Anfinnsen, som var brorsønns sønn, iht Landsloven. Disse vurderingene er likevel hypoteser.

 

I en bekreftelse av dette brevet som ble satt opp i Vågå 28.6.1432 (DN III nr 716), omtales godset som Æri-godset og at det lå i Sogn. Æri-godset var en samling jordeiedommer med Æri i Lærdal som hovedgard, men som også omfattet  jordeiendommer i Luster. Brevet og trolig også godset var i 1432 eid av Pål Halvorsen. Det kan være sønnen til Halvard Alfsen. Pål Halvorsen var trolig født ca 1375 og omtales i en rekke dokumenter fra perioden 1428-1442. Han var sysselmann i Gudbrandsdalen (Sollied, 1942, side 279). Han døde senest 28.10.1443 da hans gods var overtatt av arvingene. En samlet oversikt over hva Æri-godset omfattet har vi ikke før i 1535 da Vincent Lunge satte opp en oversikt over godset som da var i hans besittelse. Da ser vi blant annet at Lomheim (1 løp 1 pund smør), Kvamme i Borgund (0,5 løp), Kalhagen på Hafslo ( 2 løper og en hud) og Øvrebø i Solvoren (en løp) var deler av Ærigodset.

 

Hvem er så denne Gjertrud Anfinnsdatter som eide av så mye gods som opplagt synes å ha hørt til Kvamsætten. Lomheim, Kvamme og Kalhagen var noen tiår tidligere garder som vi vet Kvamsætten eide.  Vi kan se for oss flere forklaringer. 4.2.1413 ble det gjort en avtale i Bergen. Vi får vite at Torgils Sveinsen Rustung hadde arvet ei tomt i Bergen som ble kalt for “Grisen” og garden Vang i Vik av sin bror Botolf. Botolf hadde igjen arvet det etter gullsmeden Pål Andfindsen (DN XII nr 150). Det kan være samme Pål som er omtalt i 1393. 21.8.1425 ble det igjen laget et dokument om “Grisen”. Avdøde Anfinn Gullsmed hadde eide “Grisen” i Martins kjerkesokn i Bergen.

 

Vi må nesten tro at Gjertrud var datter til Andfind Gullsmed i Bergen, men etter skiftet i 1393 var hun bosatt i Sogn. Mange av de eiendelene som Kvams-ætten eide ser ut til å ha havnet hos Andfind Guldsmed. Når Botolf Eindridesen hadde flere barn er det vanskelig å se at det kan ha vært ved arv, så det kan være at enka solgte ut eiendeler som lå perifert, det vil si i Sogn og i Bergen og beholdt godset som var på Voss og i nærheten. Vi vet også at enka Åsa Håvardsdatter kjøpte opp en god del jordegods i Vossetraktene etter at Botolf var død.

 

Når en skulle selge jordegods var det regler om at godset først skulle tilbys slektninger. Vi må nesten tro at Anfinn Gullsmed da var en slektning. Vi møter også en Pål Andfindsen på Indre Kvam på 1330-tallet. Det er ikke umulig at Andfind Gullsmed var fra Kvam, og at han var i slekt med Botolf Eindridesen.

 

Folkunge-slekten

 

I en jordebok for Munkeliv kloster i Bergen fra omlag år 1500 er det oppført at klosteret fikk 6 månedsmatabol i Vangsnes, som biskop Oluf fikk av Elling “Flockungh” for tienden i Gaupne. Oluf var biskop i perioden 1434-48. Elling “Folkwng” er også omtalt en gang til i samme jordeboka. Han hadde gitt biskop Aslak (i Bergen) 10 månedsmatabol i “Wlwinsakre” (DN X nr 255). Aslak var biskop i perioden 1408-28. Samtidig får vi vite at “Wlfuildha” (Ulvhild) også hadde gitt 12 månedmatabol i Ullinsaker til klosteret. Det kan ha vært mor, søster, kona eller en annen nær slektning til Elling. I flere skriv fra 1333 og utetter møter en Erling Folkungsen som vitne i Luster. I seglet står det likevel Erling Torgildsen. Det kan være at faren het Torgild, men at han hadde Folkung som kallenavn eller ættenavn og at sønnen da ble kalt for Folkungsen.

 

Navnet Folkung møter en i Sverige som ættenavnet på den svenske kongeætta på denne tida. Gillingstam (1966) skriver at Folkunger i eldre kilder betegner stormenn som er beslektet med eller avstammer fra Folke Jarl, som levde omkring år 1200. I 1362 møter en Erling Torgildsen som eier i Øvre Kvamme i Borgund. Dette er eiendeler han hadde etter Eindride Kvite og Birgitte på Kvam (Kvitrud, 1998). Elling Folkung som levde omkring 1420-40 kan da være sønnesønnen til Erling Torgildsen. Vi vet ikke hvordan han var i slekt med Kvams-ætten.

 

I 1393 (RB, s 404) ga en Eivind “Follunger” er del av en gard til en kjerke på Romerike. Om han hørte til samme slekta vet vi ikke.

 

Eindride Botolfsen

 

Vi vet ikke sikkert om Eidride Botolfsen, som vi møter i perioden 1407-1421 var sønn til Botolf Eindridesen, men det er en rimelig antakelse. Vi ser at en god del gods i Sogn kan ha blitt solgt av stemora til Eindride. Når han ble voksen kan han likevel ha flyttet til Sogn og tatt igjen deler av det som ble solgt på odel, som garden Kvam. Vi ser også at han er kjent i dokumenter i Sogn.

 

Peter prest i Hafslo og Kolbjørn Halvardsen gjør kjent at de var her i Hafslo på Ytre Fylkesbygda  det niende året etter at kong Erik ble konge (det vil si i året som følger etter 8.9.1407). De vitner at Eindride Bottolfsen solgte Halvard Gudbrandsen tre løpsbol i “Biaxa tuni” (Bjørnetun) i Solvoren. Det frelst og “heimolt” for hver mann og med alle luter og herligheter som hører til og har hørt til fra gammelt. Eindride vedkjenner å ha fått betaling (DN XXI nr 248 og Ætt og Heim 1961).

 

3.5.1421 (DN V nr 542) solgte Eidride Bottolfsen 15 løpebol i garden Hausom i Stedje kjerkesokn i Sogndal til Andres Olafsen. Eidride vedkjente å ha fått full betaling. Ordbruken er den samme som i dokumentet fra 1407/08 og er nok skrevet av samme mann. Skjøtet er satt opp i Sogndal og er bevitnet av Jon Tengelssen, Jogrim Audunsen, Torgils Sveinssen (“Rustung”?), Bjørn Ellingsen og Stillauga Asbjørnsen.

 

Botolf Eindridesen

 

Botolf Eindridesen kjenner vi bare i to dokumenter, og vi har ingen bevis for at han var sønn til Eindride Botolfsen, men igjen virker det som en rimelig hypotese. Så tidlig som i 1880 skriver Nielsen (1880,  side 48-49) at han var fristet til å tro at Bottolf Eindrideson som i 1463 solgte Tolstad i Vågå, var sønnesønnen til Botolf Eindridesen på Finne. Spangen (1950, s 346) mente imidlertid at Botolf Eindridesen hørte til slekten Rustung. Han viste til at Hirzholms våpenbok fra slutten av 1600-tallet fortalte om en Eindride Botolfsen Rustung, men uten å fortelle når han levde. Den Botolf (Sveinsen) Rustung som vi hører om i 1413 døde uten livsarvinger.

 

29.9.1463 (“m cd lxiij”) solgte Botolf Eidridesen garden Tolstad i Vågå til herr Alf Knutsen og fru Magnhild Oddsdatter (DN I nr 864). Botolf arvet Tolstad med Kvernberget etter sin “frenke” fru Kirstine Toraldsdatter, “Gud være hennes sjel nådig”- som viste til at Kirstine var død. Ordet frenke er i skriv fra denne tida brukt om kvinnlig slektning i sin alminnelighet. De var altså i slekt, men hvor nært vet vi ikke. En første hypotese kan være at de var søskenbarn. Botolf bekrefter å ha fått betaling. Brevet ble satt opp i Bergen og var bevitnet av herr Alf Torgardssen, herr Torstein Torkildsen og Otte Mattissen. Fru Magnhild kjenner vi igjen på ættetavla over Kvamsætten. Botolf har altså solgt eiendommen til en slektning. I tilsynelatende motstrid til dette dokumentet får vi 14.3.1516 vite at herr Alf Knutsen hadde kjøpt Tolstad av fru Kirstins arvinger året før herr Alf slo ihjel Hartvig Krummedikes fut i Hedemark - Lasse Jenssen. Lasse ble drept i 1497. Det kan da være at noen (barna til Botolf?) har tatt eiendommen tilbake på odel, og at Alf så har kjøpt den tilbake en gang til, men det virker underlig. For at noen skulle ta den på odel må den ha tilhørt ett ættlegg (i rett linje) i fire generasjoner og i minst 60 år. Botolf selv kan ikke selv ha tatt garden igjen på odel, når han solgte garden, men barna eller andre slektninger kan ha gjort det. Når vi kjenner at fru Kristines mor Adelus Erlingsdatter eide Tolstad, er det mest trolig at Botolf er i slekt med henne. 

 

I 1480 var futen Hallvard Gjordsen (Bjønnes med flere, 1994, s 195) og tretten lagrettemenn “i Sogn” i Kaupanger og vitnet ved et arveskifte. Det var Hans Jyde, Botolf Eidridesen, Anders Jenssen, Nikolas Einarsen, Einar Fillipussen, Eindrid Fillipussen, Asgaut Toresen, Sjur Ottesen, Halvard Amundsen og Halvard Sjursen. Det er nok mest trolig den samme Botolf som er omtalt i 1463. 

 

En gang mellom 1445 og 1475 gjorde Torkell og Halvard det kjent at de har pantsatt til ridderen Hartvig Krummedik på Akershus, en gard som heter”Skøuingx iordh” i Luster (DN XIIX nr 97). Vitner var Sven Halvardsen og Elling Eindridesen. Originalen er noe defekt, men Benedixow (1970) tolker navnet som å være Skjervo. Vi vet ikke hvor dokumentet er laget. Eindride-navnet kan vise til slektskap med Kvams-ætten, men en slik hypotese blir mest spekulativ.

 

Etterkommerne til Botolf Eindridesen

 

Fra 1480 mister vi kontakten med den gamle Kvamsætten. Årsakene kan være flere, men det kan være at de døde ut på mannslinja eller at kildetilgangen er for dårlig. Om vi skal forsøke å spore opp forbindelser mellom Kvamsætten og personer som blir lettere å følge på 1600-tallet, er det bare noen ganske få metoder som vi kan bruke:

a) se på hvem som er senere eiere av det jordegodset Kvamsætten eide på 1300-tallet,

b)  se på bruken av navnene Eindride og Botolf,

c) se om noen senere brukte det våpenmerket som Kvamsætten brukte.

Ved bruk av slike metoder vil vi ikke kunne få noe eksakt svar, men vi vil kunne lage en del hypoteser om slektsforbindelser.

 

a) Ser vi på eiendeler ser vi at Kvamsætten på 1300-tallet, ser vi at de i det minste eide i gardene Kvam, Kvamme i Borgund, Æpplom (nå en del av Åberge) i Sogndal, Lomheim, Eitorn i Balestrand og Jevnåker i Lærdal. Deler av Kvam, Kvamme og Lomheim kjenner vi igjen som en del av Æri-godset i 1535, og som er behandlet over i forbindelse med Jartrud Anfinnsdatter. Ser vi på øvrige eiere tidlig på 1600-tallet finner vi:

 

Kvam :            Hans Nilsen Arctander i 1618 (Nedre Kvam), Erik Melheim i 1623 og Torstein    Venjum i 1621 (Nedre + øvre Kvam).

Kvamme : kona til Nils Nedre Kvamme i 1600, Gunder Berg i 1624, Kjell på Kvamme i 1624, Torstein på Venjum i            1623 og Oluf på Fjøsne i 1621 (bror til Torstein Venjum).

Lomheim : Peder Iversen til Fritzøe  i 1613, Erik (Iversen) på Alme i 1613, Gunder (gundersen) Alme i 1617, Erlend Lomheim i 1617 og kongen i 1618.

Kalhagen : “de Galders gods” i 1649.

Åberge : Alf Grinde i             1621, Torbjørn Hansen Berdal i 1623 (av Torbjørn Gauteson ætt?),           Sølfest Bolstad i 1618 og Anders Johansen (Teiste) i 1621.

Eitorn : Niels Ørbeck i 1646. Resten var kjerke- og krongods i 1646

 

b) Se vi på bruken av navnene Eindride og Botolf, og som samtidig tilhørte det øvre sosiale laget i bondesamfunnet, kan en se på skattelistene for Sogn for 1522 og 1563. Vi finner ikke navnet Eindride brukt, men “Endrith” brukes. Det er mulig at det er samme navnet, men det er usikkert.

 

I 1522 finner vi at Oluf Bottolfsen i Gaupne (Røneid?) var rikest med en formue på 260 mark. Deretter følger Endrith Hammer i Sjøstrand skipreide med  75 mark og Botolf Røssem også i Sjøstrand skipreide med 60 mark. Endrith Høgi på Hafslo eide 50 mark.

 

Blant de jordeiende bønder i Sogn i 1563 var Botolf Røneid i Gaupne rikest. Han eide jord med landskyld på 2 løper, Botolf Kvam i Kvamsøy skipreide, Botolf Bøum i Fedås skipreide og Botolf Hereid i Årdal skipreide eide alle en løp.

 

Skal jeg konkludere så er det ut fra eiendomsforholdene best å følge brødrene Torstein Venjum og Lasse Fjøsne, som hadde eiendeler både i Kvam og Kvamme. Ut fra navnebruken er de som bor på Røneid i Gaupne de rikeste i Sogn, som bruker det typiske Kvams-navnet Botolf.

 

c) Når det gjelder bruken av våpenmerker har jeg ikke funnet noen i Luster på 1500- eller 1600-tallet som bruker våpenmerket med en halv lilje og to stjerner. Vi ser likevel at i Trond Benkestok til Jordanger giftet seg inn i en ætt som brukte dette våpenmerket på 1500-tallet. Sollied (1932 side 295) anfører at Jens Pedersen (Skjolderband) til Bro utvilsomt var svigerfar til Trond Benkestok. “Skjoldeband”-slekten hadde et våpenmerke med en “lilje fast på delingen og i annet felt to over hverandre satte stjerner” (Thomle, 1887, side 154). Jeg kan likevel ikke se hvordan jeg kan knytte denne slekten til Kvam.

 

For å få en oversikt over slekta til Torstein Venjum og Lasse Fjøsne er vi nødt til å starte på Ylmheim og Slinde i Sogndal, og se hvordan ætterkommerne derfra bosetter seg i Luster.

 

Gunnar Ragnildsen på Ylmheim

 

Henning Sollied (1928, s 224) skriver at Oluf Gundersen på Ytre Slinde i Sogndal visstnok var sønn til Gunnar Ragnildsen. Gunnar skattet i 1522 tjueseks lot sølv (NRJ, bind III, s 388) og må ha hatt en formue på minst 260 mark, som tyder på at han må ha vært en svært rik mann. I Luster var det bare en mann som var rikere enn Gunnar Ragnildsen. Gunnar Ragnildsen bodde trolig på Ylmheim i Norum skipreide i Sogndal. Bakgrunnen for å anta slektskapet er navnelikheten og at Gunnar Ragnildsen var en av de største skatteyterene i Sogndal i 1522. En annen mulig kandidat er mannen som i 1533 var Erkebiskopens setesvein i Sogn ( Gunnar Ragnesonn), om det da ikke er samme mannen? Setesveinene var ett hundre mann som erkebiskopen fra året 1277 fikk lov til å frita for leidang og andre skatter. Til gjengjeld fikk de visse oppgaver av erkebiskopen. Setesveinen fikk med dette en slags adelsmann-status.

 

Når Oluf Gunderson er omtalt er det uten unntak brukt Gunder som farsnavn. Skal Gunnar være faren må Gunnar og Gunder ha vært samme navnet. Ved å se på navnebruken i Sogn i 1522 finner vi at seks brukte Gunnar og bare en Gunder. Så begge skrivemåtene var i bruk på samme tiden, men jeg har ikke noe eksempel på at begge skrivemåtene har vært brukt på samme mannen. Det nærmeste en kommer i ulike skrivemåter er Gunder Håum i Leikanger. I 1563 er navnet skreve Gunder og i 1567 Gunner. Var farsnavnet "Gunder" så har vi bare Gunder Kvåle i Sogndal. Han skattet for en så liten formue, at vi nok kan se vekk fra han som far til Oluf Gunderson. Er far til Oluf Gunderson fra Sogn og med i lista fra 1522 må han ha vært ført med navnet Gunnar. Gunnar Ragnildson er også den som suverent har største formua av Gunnar-ene i 1522.

 

Et annet spørsmål er om Gunnar Ragnildsen og Gunnar Ragnesen var samme mannen. I første omgang kunne en tro Ragnild var et kvinnenavn (Ragnhild). Ser vi på alle skrivemåtene på navn fra Sogn på 1500-tallet og som tar til med "Rogn" / "Ragn" finner vi :

 

1522       Gwnnar Ragnildzenn   (Ylmheim i Sogndal)

1533       Gunnar Ragnesonn

1563       Ragnille (Søvde i Luster), Ragnille (Laaøen i Solund), Ragnille (Njøs i Leikanger)           og Ragnille (Dalåker i Årdal).

1567       Ragnilde og Ragnillde (Gunderson Njøs i Leikanger)

1585       Ragnilde (Åsen i Jostedalen)

 

Med unntak av 1533 er det skrivemåten "Ragnille"/ "Ragnilde" som er i bruk. Går vi fram til 1611 finner vi tre brukerer i Sogn med navnet Rognald og ingen "Ragnille". I 1613 finner vi igjen "Ragnild Gundersen" som eier av Skjervo i Luster. I 1616 er "Rognald" eier av samme eiedelen.

 

I 1563 var det i skattelista 24 kvinner. Om "Ragnille" var et kvinnenavn topper det med å ha vært i bruk på 4 ganger. Noe som kan tale i retning av at Ragnille er et kvinnenavn er at det bodde ei enke på Dalåker i Årdal i 1567, men var det Ragnille eller enka til Rognald? Ser vi på kva bygdebokskrivarene har skrevet, oppfattet Jon Laberg (1926 og 1932) og Alf Steinsøy (1982) navnene i Luster, Årdal og Solund som kvinnenavn. Roald Lyngvær (1979)  mente at navnet i Leikanger var et mannsnavn.

 

Er Ragnille et kvinnenavn så må :

 

a) de som skrev navnet til Ragnille Gunderson har skrevet navnet feil ikke bare en, men tre ganger i stedet for Gundersdatter i 1567 og 1613. De må også ha byttet mellom Ragnild og Rognald som det ble gjort i 1613 og 1616.

 

b) far til Gunnar Ragnildson har vært frikjent på tinget for farsskapet. Det er uvanlig, men mulig.

 

c) Ragnille ha vært av de mest populære kvinnenavnene i Sogn på denne tida.

 

Jeg må nok konkludere med at mest trolig er Ragnille og Rognald to skriveformer av samme navnet. Når Ragnild og Rognald har vært brukt om hverandre, så vil jeg nesten tro at Ragne også er en skrivemåte for det samme navnet. Gunnar Ragnilldson og Gunnar Ragneson var nok mest trolig samme mannen.

 

Som en ser kan en sette spørsmålstegn med hvem far til Oluf Gunderson var. Jeg gjort en forutsetning om var fra Sogn, men det trenger heller å være rett. Vi finner heller ikke bruk av "Rognald" / "Ragnilde" i etterslekta til Oluf Gunderson. Noen endeleg konklusjon kan jeg nok ikke trekke, men det kan se ut som om det Sollied har skrevet er rett.

 

Antar vi at far til Oluf Gunderson er født kring 1480 er nok barna født omkring 1510-30. Oluf kan ha hatt minst to brødre: Ragnild og Oluf. Når det var to søsken som hadde navnet Oluf må vi tro at far til Oluf Gunderson har vært gift med ei datter til en som hadde navnet Oluf. Han kan også ha vært gift meir enn en gang med døtre til Oluf-er. Oppkallingen har da vært etter morfedrene. Vi skal se på de to brødrene først.

 

Ragnild Gundersen på Njøs

 

Sollied (1928) meinte at Oluf Gunderson og Ragnild Gunderson Njøs var brødre. Bakgrunnen var nok navnelikheten. Av de vi kjenner navnet på fra Sogn, er det ut fra navnelikheten nok ikke noen annen enn Gunnar Ragnildson som kan ha vært faren. Ut fra hva tid barn og barnebarn kan ha vært født må Oluf ha vært en god del eldre enn broren.

 

Ragnild Gunnarson bodde på Njøs i Leikanger i 1563 og 1567. I 1563 skatta han for jordeie på 3 daler, men han er ikke ført i lista over leilendinger. I 1567 betalte han fem daler i tiende for to kjerketiender, og solgte 3 slaktenaut til kongen,  men han er fortsatt ikke ført i lista over leilendinger, selv om han betalte ett bukkeskinn i landskyld til stigten (biskopen) i 1567. At han ikke skattet, tyde på at Ragnild har vært lensmann, ombudsmann eller adelsmann. Det er ikke sagt noe om hvilke kirker han fikk tiende fra. Mest trolig er det nok biskopens andel av tienden som Ragnild her eide, da vi bar har kjente tilfeller hvor biskopen er selger. Som vi har sett før hadde Elling Folkung kjøpt kirketienden fra Gaupne av biskopen omlag 1440. Det kan være at det denne og en tiende til som Ragnild eide.

 

I 1613 og 1616 var Ragnild Gunderson eier i Skjervo (Luster).  I 1618 er Jon Rognvaldsen Høyheim ført som eier i samme garden. Vi må tro at det er sønnen. Ragnild må ha vært død kring 1617. Alderen må da ha vært svært høy.

 

På Høyheim i Luster finner vi brødrene Jon og Ivar Rognvaldson. De er begge trolig født omkring 1570-75 (Øiane, 1987, s 670-671). Jon finner vi også tittulert som Jon Kjøgemester. Etterslekten deres kan en følge hos Øiane (1987). Jon og Ivar hadde bumerker som var slik :

 

 

 

Bumerkene til Ivar Rognvaldson i 1610 (Riksarkivet, Kjeldeskriftavdelingen) og Jon Rognvaldson i 1630 (Riksarkivet, Lensregnskaper)

 

Ser vi på jordeideler finner vi at Jon i 1618, 1621 og 1624 eide i Vetti (Årdal), Skjervo (Luster) og Seim (Årdal).  I 1624 opplyses det i tillegg at det hustruens odel.  Opplysningen om at Skjervo var odel til hustruen ble gitt av Peder Jørgenson Skildheim og ikke av Jon selv. Så den er nok tvilsom. Eldre eierer av Vetti og Seim kjenner jeg ikke til, men det kan være at Jon giftet seg med ei fra Årdal.

 

Ivar eide i 1618, 1621 og 1624 i Skjervum og Lerum (Aurland), Sandvik, Åberge, Leirdal (Luster), i Valdres (uspesifisert) og Gnoff (Årdal). Ser vi på det Ivar eide selv, hadde han egen odel i Sandvik og Åberge. I 1621 finner vi at Oluf Helgeson fra Øvstetun i Årdal også var eier i de samme gardane. I 1623 hadde Botolf H(ermundson?) Flattun og Eiluf L(asseson?) Røneid begge i Luster, tatt over desse eiedelene. Så Oluf må vi tro døde kring 1622. Oluf Helgeson eide i 1621: i Årdal (Øvstetun) 2 løp 1 hud, Røneid (Luster) 0,5 løp 8 meller, Øvrebø (Luster) 4 meller, Åberge (Luster) 0,5 løp, Sandvik (Luster) 0,5 løp og i Aurland 1 løp. Vi må tro at Ivar Høyheim og Oluf Øvstetun var nære slekninger, trolig var Oluf gift med ei søster til Ivar.

 

 

Seglmerkene til Botolf Flattun og Eiluf Røneid i 1624

 

De eiedelene som vi trolig kan føre tilbake til Ragnild Njøs er Skjervo, Sandvik og Åberge. De er alle i det som er Luster kommune idag. Hva som var hans eget gods og hva han har fått fra kona kan vi ikke slå fast. Vi kan heller ikke gjøre rede for alt jordegodset som Ragnild eide, så vi kan tro at han hadde flere barn.

 

Oluf Gundersen eller Oluf Arnesen (?)

 

Det må ha vært to brødre som het Oluf. Kildegrunnlaget for ættesammenhengen er her ei sak om Hylland i Aurland i 1641. Det blir her sagt at salige Oluf Gunderson var Elses fars farbror. En ide over hva Erik Olufson eide kan vi få ved å se på hva døtrene eide i Sogn. Begge var gift og bosatt utenfor Sogn og vi må tro at det de eide var arv fra faren som døde i 1594. I 1617 eide de til sammen 1/2 løp, 1 pund, 1 hud, 1 bukkeskinn eller omregnet omkring 7 1/2 løp. Alt var sagt å være odelsgods :

 

 

Legreid  (Årdal)

2 løp 1 hud

Flom (Aurland)

0,5 løp 1 bukkeskinn

Hylland (Aurland)

1 løp

Vangsnes (Balestrand)

1 løp

Bakken i Nedre Njøs (Leikanger)

1 løp

Valsvik (Vik)

1 løp

Nes (Vik)

1 pund

 

Erik Olufson kan da ha eid omlag 7,5 løper gods i Sogn. Erik er sagt å være bondesønn fra Sogn, men han var bosatt og gift utfor Sogn. Antar vi at dette er eiendeler fra foreldrene til Erik Olufson er vi på jakt etter en Oluf eller kona hans som eide minst 7,5 løp. Som vi ser ligger største delen av eiendelene på sørsiden av Sognefjorden. Skal vi finne ut hvor Oluf bodde må vi trolig lete her. De to Olufene har begge trolig giftet seg til en god del av det de eide ellers ville broren Ragnild Gunderson Njøs eid omlag like mye.

 

Leter vi etter en rik jordeiende bonde i skattelistene fra Sogn i 1563 finner vi ikke noen som passer. Det kan tyde på at far til Erik Olufson da må ha vært død. Det er heller ikke noen kvinne som eide så mye, så mest trolig er mora død eller gift igjen i 1563. Ut fra størrelsen på eiendelene og at det er et bukkeskinn i portefølgen, kan vi kutte ut en god del kandidater. Ut fra skattelista i 1563 er det bare Ingebrigt Tunål i Vik og Anders Soop i Aurland som er mulige kandidater som stefar til Erik Olufson. I familien til Anders Soop var det også flere prester. Så om han var stefaren, kan Erik Olufson ha fått inspirasjon og støtte til sitt prestestudium fra dem.

 

Den andre mulige løsningen er at de to Olufene bare var halvbrødre. Da trenger Ragnild Gunderson Ylmheim ikke å være farfaren til Erik Olufson. En kandidat da er lensmannen Oluf Arneson Bø i Vik som i 1563 eide 7 løp, men vi mangler kilder til å gi et endeleg svar.

 

Hvem var så mor til Erik Olufson? Vi må tro at en god del av det Erik Olufson eide kom fra mora. En sjekk mot samtidige og eldre eiere som jeg kjenner til i gardene fra 1617, gir om en bare tar med verdslige eiere :

 

Lægreid : Gunder på Alme (1617)

Flåm    : Magne Nilson Lagmannsås  (1624) og salige Synneva Anfinsdatter (Soop)         (1617)  

Hylland : Nils Samsonson (Losna) (1618),  Axel Axelson på Amla og  Barbro Olufsdtr   (Losna) (1599)

Vangsnes: Vincent Lunge (1535), Samson Engebretsen Widekjær (1625), Ragna Engebretsen   Tunål (1471) og  Elling Flockung (ca 1440)

Njøs    : Trond Benkestok (1570), Gaute Ivarson (Valen-ætt) (1512), Hans Kruckow (1512),     Vincent Lunge (1535), Johan A. Teiste (1621), Anders C. (Heiberg) (1621), Henrik          Nitter (1621), Nils Røysum (1623) og “de Galders gods” (1649)

Valsvik : Vincent Lunge (1535)

 

Klare tegn på hvem mor til Erik Olufson var finner vi nok ikke her. Vi finner at Soop- (i hovedsak i Aurland) og Tunål-ættene (i Vik) er representert, samt Vincent Lunge. Det kan være at det er ætta til mora, eller at det har forbindelse med et mulig ekteskap som omtalt før. Med hensyn til Njøs så var Ragnild Gunderson bosatt her, så denne eiendelen er nok fra farsarven til Erik Olufson.

 

Oluf Gundersen på Ytre Slinde

 

Første gang Oluf Gunderson er omtalt er omkring 1550. Han hadde fått Ingebrigt Langeteig til å rydde det som Oluf eie som "fri og frelse gods" (det vil si adelsgods) i Langeteig i Fjærland. I saken om Langateig ble det også sagt at Ingebrigt Langateig hadde fått adelens brev på garden. Det er nok Oluf Gunderson som ble rekna som adelsmann. Det ble ikke gitt noe årstall, men da Ingebrigt tok i bruk den andre delen i 1548, skulle ikke 1550 være langt unna.

 

I 1563 er Oluf Gunderson "po Slinde" i Sogndal ført blant de jordeiende bøndene og eier 6 løper, 4 tønner  og 4 huder, eller omregnet til 12 løp smør. Han er ikke ført blant bøndene på Slinde i 1563  eller i ledingslista i 1567 . Per Sandal (1986, s 477) meiner at han kanskje bodde på Nordnes i Sogndal. Det virker ikke rimelig. Snarare har Oluf Gunderson vært fritatt for disse skattene. Oluf kan da ha vært lensmann, ombudsmann eller adelsmann.

 

I 1568 fikk  Oluf Gunderson på Ytre Slinde pant i 2 pund smør i Hylland i Aurland fra Samson Nilson Tjugum i Balestrand. Dette ble seinere innløst. Olufs sønnesønn Gunder Gunderson meinte i 1608 at det ikke var gjort, men tapte saken.

 

I 1571 (NM bind 1, s 405) får vi vite at datter til Oluf Gunderson var hustru til Lasse Olufson på Venjum i Luster.  Tittelbruken "hustru" tyder også på lavadel. I 1576 var Oluf vitne ved en avtale mellom Lasse Venjum og futen Jens Holst. Det er siste gangen Oluf er nemnt.

 

Dette er etter det jeg kan se de referansene som finnes direkte til Oluf Gunderson på Ytre Slinde.

 

Gunder Gunderson var som nemnt over, sønnesønn til Oluf Gunderson Slinde. Det er nok den samme Gunder Gunderson som vi treffer på i en sak om Langateig i Fjærland i 1600. Gunder gjorde her krav på 1 løp 1 hud i garden fra Oluf Gunderson Råum i Luster. Trolig var det eiendelen til Oluf Gunderson Slinde de sloss om. Gunder tapte saken. Oluf Råum må vi tro var i nær slekt til Gunder; kan hende broren. Vi må tro at Oluf er født kring 1565-70. Han var gift med Gro Øysteinsdatter.

 

5. februar 1603 pantsatte Gunder Gunderson mellom annet 2 pund i Hylland til Mikkel Jenson borgermester i Bergen (d før 1618) gift med hustru Marenne Gotskalksdatter.

 

Det er ikke sagt noe om hvor Gunder Gunderson bodde. Ser en på manntallslista fra 1611 var det i Indre og Midtre Sogn bare to som hadde navnet Gunder. Gunder Tønjum i Lærdal hadde "G E" i seglet sitt, så vi kan se vekk fra han. Tilbake er bare Gunder Alme i Luster. Vi finner i 1617 og 1626 at han eide mellom annet 6 meller i Lægreid i Årdal. Det er i samme garden som Else og Birgitte Eriksdatter eide i 1617. Det er enda et indisium på at det er rett mann.

 

Henning og P. R. Sollied (1928, s 27) koblet Oluf Gundersen til slektsnavnet Oxefot på grunnlag av et utsagn hos Absalon Pedersen Beyer på 1560-tallet om gamle slekter i Sogn: "Der haver boet i fordum tid stadselig adel og ridderskab, saasom paa fornævnte Hvale, paa Stedje, paa Slinde, Talgeseter; der haver boet og endnu bor af de Oxeføtters adel, som er en af den ældste adel...". Å bruke navnet Oxefot på Oluf Gundersen er nok å tøye Absalon Pedersen i lengste laget. Neumann skriver i 1837 (s 145) skriver om en borg på garden Gorvin i Sogndal : “Jeg holder denne stue for at have været en sengebod i Borgens gyldne tid, da fornemme Slægter beboede den. Blant disse nævner man Slægten Oxefod, der blev til i Olav Trygvasøns Tid, og hvis Navn har igjennen mundlig Overlevelse bevaret sig blant Gaardens Beboere”. Så Oxefot-navnet ble holdt i hevd i muntlige tradisjon svært lenge. Hverken Oluf Gundersen eller noen rundt ham brukte Oxefot-navnet, så det er ikke noe som tilsier at vi skal bruke det heller.

 

Hos Snorre Sturlason kan vi lese at en av mennene til Olav Tryggvason hadde navnet Torstein Oksefot. Så tilnavnet Oxefot kan ha vært i bruk, men det er mer enn 500 år fram til Oluf Gunderson.....

 

Lasse Olufsen på Venjum

 

Det har vært vanlig å regne at Lasse på Venjum var sønn av Oluf på  Venjum og sønnedatter til Margrete Venjum. Dette er hypotetisk, men det kan godt være at det er rett. Margrete bodde på Venjum i 1522 og var en av de største skatteyterne i Luster. Hun var nok enke. I 1563 er Oluf Venjum den største jordeieren i hele Luster. At Oluf toppet lista en nok et rimelig godt indisium på at han var far til Lasse Olufsen på Venjum. Oluf eide likevel ikke mer enn 2,4 løper. En kan ha mistanke om at beløpet er satt svært lavt, om en sammenlikner med en tilsvarende liste fra 1603 og eiendelene Lasse på Venjum må ha eid. I 1567 solgte Oluf på “Wegum” en okse til Bergenhus for to daler (NLR, V, s 601). På Venjum (Laberg, 1926, s 24-25) var det en stridshammer av stål fra ca år 1600. Det er mulig at den har tilhørt Lasse eller noen i hans slekt.

 

 

Stridshammeren fra Venjum

 

Lasse på Venjum møter vi første gang 9.4.1571. Det kom da en melding til Absalon Pedersen i Bergen. Peder Jonsen i Sogn som var gift med Torbjørn Gautesens brordatter, var blitt slått i hjel av Lasse Venjum. Skrivemåten er “paa Wonge” eller  “paa Wange” (AP tekstbind side 193) i to ulike avskrifter av dagboka. Vi får samtidig vite at Torbjørn Gautesen var gift med søster til Lasse. Per Jonsen ville stikke en annen, men traff Lasses hustru i ryggen. Lasse var gift med datteren til Oluf Gunnarsen på Slindre. Da Lasse så det, stakk han Per Jonssen i hodet med en daggert (en kniv), som han døde av (NM I side 405).

 

1576 stadfestet presten i Leikanger Jens Engelsen, Oluf Gundersen på Slinde i Sogndal og Bent Tuessen på Molsnes i Vik at Lasse Venjum og Jens Holst var forlikte om at Lasse skulle betale 80 daler for manglende skattebetaling og at saken skulle være død (NHD side  127).

 

22.8.1578 var det en sak for Herredagen i Bergen mellom Lasse Olufsen “paa Vinge” / “paa Winge” og futen Jens Holst. Jens hadde tatt 4 løper i “Herrø” i Årdal fra Lasse for manglende betaling av skatter på 80 riksdaler. Lasse mente det var gjort urettmessig og uten dom. Lasse mente det var gjort urettmessig. Lasse vant saken (NHD side 125-128).

 

I 1595 måtte mange bønder på Hafslo, Oluf Flattun og to fra Sogndal ut med en bot (sakefall) på 50 daler. Årsaken vet vi ikke, men det kan ha vært et opprør mot styresmaktene. Mellom de som betalte var Lasse Venjum (“Vengen”).

 

Oluf Gunderson Slindes etterslekt gjennom datteren som var gift med Lasse Venjum er drøftet av flere andre tidlegere, se Laberg (1926) og Sollied (1928). Det kan likevel være av interesse å se på en del eiendelar som hørte til denne ætten.

 

K. S. Kleppe (1959) prøvde å koble Oluf Gundersons hustru til Lydvo på Voss ut fra at sønnene til Lasse Venjum hadde eiendeler på Voss. Asgaut Steinnes (1961) argumenterte mot det med at Oluf Lasseson "nok hev kjøpt godset og ikkje ervt det". Oluf Lassesen Fjøsne sa selv at det var odel, men som Steinnes skriver kan det likevel godt være kjøpegods fra tida omkring 1579, som tilslutt har endt hos Oluf Lassesen. Oluf er ikke ført som eier av jord på Voss i noe skatteliste fram til og med 1623. Det er først i 1624 han er eier.

 

Vi har ikke noe direkte oversyn hva Lasse Venjum eller kona eide. Vi må i hovedsak se på hva barna eide. Det er i saken med futen Jens Holst i 1578 sagt at Lasse eide i Hæreid i Årdal. I 1563 bodde Botolf på Hæreid. Han var jordeier, men uten at jeg kan se at det hjelper oss noe bakover i tida. Ser vi på skattelistene er det Torstein Lasseson som eide minst av brødrene med omlag 5 løper. Når broren Oluf Lasseson eide mye mer må vi tro at det i stor grad kom av giftermålet. Torstein Lassesen Venjum eide jord i 3 garder i 1617 og 1621. I Venjum og Kvam eide han gardene sammen med broren Oluf. Når brødrene eide i samme garden må vi tro at det er eiendeler fra foreldrene. Vi kjenner ikke eldre eiere av Venjum.

 

 

 

Bumerket til Torstein Lassesen på Venjum i 1628

 

Av større interesse er de eiendelene som sønnene til Lasse eide i Kvam i Luster. På Kvam satt satt det i mellomalderen ei adelsætt, se Nielsen (1880) og Kvitrud (1998). I tillegg finner vi at Oluf Lassesen Fjøsne i 1623-24 eide 0,5 løper i Kvamme i Borgund. Kvamme er den andre av gardene i Sogn som vi vet hørte til Botolf Eindrideson, som først var bosatt på Kvam og seinere på Finne på Voss.

 

 

Våpenmerket til Lasse Venjum (Sviggum, 1976, med henvisning til Ivar Hirtzholms norske våpenbok nr 204 fra ca 1680). Det er i Riksarkivets kopi senere skrevet til at han hadde dette etter sine foreldre. Hvem som har gitt denne tilleggsopplysningen og om den er rett vet vi ikke.

 

At det kan være en sammenheng mellom ættene viser det at sønnen til Lasse Venjum fikk  navnet Botolf og at sønnene eide i garder som Bottolf Eindridesen på Finne tidligere eide i. En har likevel en god del ætteledd til en kommer til Lasse på Venjum. Når eiendelene og navnebruken til Kvamsætta bare finnes hos barna til Lasse Venjum så er det mest nærliggende å tro at det ikke kommer fra Oluf Gundersen Slinde, men fra Lasse Venjums egen ætt. Det kan likevel ha vært en arv som har blitt gitt til ett av barna. Det samme gjelder et mulig forbindelse med Lydvo på Voss som Kleppe (1959) har sett på. Det kan være at en må lete etter noen av forfedrene på Voss.

 

Kleppe (1959, side 169) mente at Lasse Venjum eller hans kone var en ætling av Ivar Vikingsen på Måge i Hardanger. Ivar Vikingsen var eier av blant annet Skjelde på Voss i 1436 (DN I nr 253 og Leiro, 1966 side 45). Han spekulerte i det ut fra at Lasses sønnesønn Oluf  Botolfsen i 1626 eide to pund og fire meller i Skjelde. Det får en nok la stå som en hypotese, da 200 år er en lang tidsepoke.

 

Vi hører i noen dokumenter om Vingegodset og Vingedelen i noen garder i Luster. Om dette viser tilbake til eiendommer som var i denne slektens eie er uvisst.

 

Vi kan sette opp denne ættetavlen :

 

 

Ut fra eiendelene til barn og barnebarn kan vi nok slutte oss til at Lasse Venjum har vært en betydelig jordeier, men vi kan nok ikke si det noe mer detaljert.

 

Botolf-ene på Røneid

 

Olav Botolfsen i 1522 og Botolf Røneid i 1563 er grunnlaget  for å se nærmere på Botolf-ene og deres slektskapsforbindelse med Kvamsætten.

 

En kan nok gjette på at Olav Botolfsen i 1522 var sønn til Botolf Eindridesen, men i såfall må han ha vært svært gammel i 1522. Er han en etterkommer er det mer sannsynlig at han er en sønnesønn. Noen Botolf Botolfsen kjenner vi likevel ikke fra kildene.

 

I en eiendomtvist i 1658 (Tingbok, Ytre Sogn) får vi en del opplysninger som vi kan bruke til å knytte sammen Botolf Røneid i 1563, med ætter som vi kan følge videre i bygdebøkene til Laberg og Øiane. Det vises her til et dokument fra 1615. Johannes Pedersen Røneid spurte Ole Helgesen (Øvstetun i Årdal), Alf Botolfsen (Øvre Jordanger) og Paul Pedersen (Leirmo) om den halve løpsleien hans svigerfar Botolf Røneid eide i Langateig i Fjærland. De svarte da at Botolf Røneids farfar eide en halv løp i Langateig. Ut fra denne opplysningen og andre opplysninger i saken i 1658 kan vi sette opp tavlen nedenfor.

 

17.7.1590 er Botolf Helgesen på Røneid omtalt. Det er trolig at det er den samme Botolf som er kjent fra 1563 (Øiane, 1991, s 679). Øiane mente at Botolf kunne være en brorsønn eller søstersønn av Olav Botolfsen i 1522, og at Botolf kunne være fra Åberge i Gaupne. Det er da nødvendig å se nærmere på Åberge. Den eneste Helge vi kjenner fra Åberge er Helge Torgiersen. Han er kjent fra dokumentet datert 17.7.1590. Det er nok trolig den samme Helge Åberge som i 1563 eier 26 merker smør (NLR III s 129) og som 15.4.1591 (Johnsen, 1929) var med på kongehyllingen. Botolf Røneid står foran Helge på lista, slik at Helge må ha hatt lavere rang eller være yngre enn Botolf. Vi kan nok da utelukke Helge Torgiersen som far til Botolf Røneid.

 

 

 

Ser vi oss om i Sogn i 1563 etter jordeiende bønder med navnet Helge finner vi ikke noen i Luster, men to i Vik : Helge på Vange og Helge på Hove. Det er likevel ikke noe videre grunnlag til å kunne slå fast om en av dem er faren. Eiendelen i Fjærland tilsier nok likevel at Botolf Røneid kan ha noen av røttene sine lengre ute i Sogn. Vi ser også at Oluf Gundersen eide i Langateig. Det kan nok også tenkes at Botolf Røneid er en slektning til Oluf Gundersen.

 

Vi kan nok spekulere i om Alf Botolfsen på Joranger var en sønn av Botolf Helgesen på Røneid, men det er neppe trolig da han ikke arver etter ham. Alf er muligens den Alf som vi møter på Oppheim i 1595 og 1600. Ser vi oss om finner vi også Oluf Helgesen på Øvstetun i Årdal som hadde flere eiendommer i Luster. Han er nok en mulig kandidat som bror til Botolf. Oluf Helgeson eide i 1621 : i Årdal (Øvstetun) 2 løper 1 hud, Røneid (Luster) 0,5 løp 8 meller, Øvrebø (Luster) 4 meller, Åberge (Luster) 0,5 løper, Sandvik (Luster) 0,5 løper og en uspesifisert eiendom i Aurland på 1 løp. Vi må tro at Ivar Høyheim og Oluf Øvstetun var nære slekninger. Vi kan forklare eiendomsforholdene her ved at Oluf Helgesen var gift med ei søster til Ivar på Høyheim, men det kan også være at det var eiendeler som stammer helt tilbake til Ragnild Gundersen på Ylmheim. 17.7.1590 hadde sønnen til Oluf Helgesen : Hermund sovet med tjenestejenta.

 

Vi kjenner bruken av navnet Oluf og Helge i forbindelse med en del jordegods som folk i Luster eide eller gjorde krav på i garden Sundre i Ål i Hallingdal. En gang i 1548 (DN IX nr 768) bekrefter søsknene Oluf Helgesen Bolstad, Asbjørn Vangsnes, Raud på “Hamar” (Hamre?) og Solve på Kirkenes at de hadde gitt Ivar Bjørnsen og Oluf Helgesen, som var gift med Ågot, full og all betaling etter deres søster; som het Ingeborg på Sundre i Valdres. De ga fem løpsbol i nederste og øvre garden i “Leim” til Ivar Brionsen og hans arvinger. Videre en teig i “Aldrum” på 1,5 “melingslag”, som var Ivar Bronsens rette odel i bytte Nordenfjelds (det vil si på Vestlandet). Dokumentet ble satt opp i Vik.

 

I 1522 (NRJ III s 398) bor blant annet Helge (han eier 50 mark) og Oluf (han eide 55 mark) på Bolstad i Skjolden. På Vangsnes bor i 1522 blant annet Asbjørn (NRJ III s 406). Det er ingen Raud på Hamre i 1522 eller 1563. I 1563 (NLR III s 129) bor blant annet Ouf på Bolstad. Søskene som er omtalt i dokumentet i 1548 får en ut fra disse tilleggsopplysningene tro er født på slutten av 1400-tallet eller noen omkring år 1500. Ut fra rekkefølgen er nok Oluf Helgesen eldst. Helge på Bolstad var nok eldre enn Oluf på Bolstad i 1522, og kan ha vært faren. 8.10.1541 (DN XII s 745) er en Helge Olsen lagrettemann i Marifjæra skipreide. Det kan være Helge på Bolstad som har flyttet på seg, men det er usikkert.

 

Eiendelene etter Ingeborg på Sundre kan godt ha innbefattet Sundre også. 29.7.1610 stevnet Ingrid Olufsdatter på Sveinsøy og Endre Olufsen på Sandvik : Søndre Knutsen på Ål i Hallingdal for en eiendel på åtte løper i garden Nedre Sundre. Eindommen var tidligere solgt av Jon Eivindsen. Saken ble tatt opp på Lagtinget i Oslo, men den ble utsatt til vintertinget (Kleivane, 1987, s 161). 11.10.1610 (Kleivane, 1987, s 220-221) er Ingrid Olufsdatter og Endre Olufsen igjen saksøker ved Lagtinget, men med Arne Rasmussen som deres fullmektig. De mente at eiendelen i Sundre var deres odel. Jon Eivindsen skal ha solgt eiendelen til sin (ste??)far Knut Sundre, uten at Knut hadde rett til å kjøpe. Søndre Knutsen la fram to dommer, der Søndre ble tildømt eiendelen i Sundre. Da Arne Rasmussen ikke kunne legge fram rett fullmakt, fikk Arne en bot, og saken ble ikke behandlet. Vi fikk da dessverre ikke flere detaljer om saken. 7.4.1539 (DN XVI nr 602) får vi vite at Sindre Knutsen var sønn til Knut Endridssen. Navnet Endrid (Eindride?) gir oss her assosiasjoner tilbake til Kvams-ætten, men uten at jeg kan påvise noen sammenheng. 23.10.1633 solgte Lauritz Jonsen på Ytri i Fortun åtte løpsbol i Sundre til Sindre Knutsen, som han har etter salige Jon Eivindsens arvinger. Så det ser ut til at eiendelen havnet i Luster etter nye rettsrunder.

 

Alt i 1339 (RN VI nr 396, 587 og 647) vet vi at Josef Kalshovedsen som vi har omtalt over, solgte deler av Sundre i Ål i Hallingdal til Trond (Smed) Gudbrandsen. Så deler av Sundre kan ha vært i Kvamsættens eie i lange tider.

 

Sammendrag.

 

Vi har ikke noen direkte bevis for at en kan føre Kvamsætten like fram til våre dager i Luster. Det er likevel ikke usannsynlig at det er etterkommere etter Botolf Eindridesen, som vi kjenner i 1480.

 

kjelder.htm for perioden før 1349 og  kilder.htm for perioden etter 1349